Vi lager trykk med energi
Vi fyller flasken med seks desiliter vann, og begynner å pumpe inn luft. Vann er en væske og kan nesten ikke klemmes sammen, mens luft er en gass og lar seg komprimere. Når vi pumper bruker vi energi og presser luftmolekylene tettere sammen. Det skaper trykk. Flasken blir som et stort batteri: Vi lader den opp med potensiell energi. Energi som ligger spent som en stålfjær og bare venter på å slippe fri.
Pangstart!
Når vi utløser raketten skjer alt på et blunk! Den sammenklemte luften dytter vannet ut av flasken med stor kraft. Her møter vi Newtons 3. lov. Den forteller oss at "for hver kraft, finnes det en like stor og motsatt rettet motkraft". Det betyr at når vannet skytes med enorm kraft nedover, blir flasken skutt med like stor kraft oppover. Vannet er viktig: Siden vann er mye tyngre enn luft (800 ganger tyngre) gir det raketten et kraftig skyv oppover p.g.a. vannets treghet.
Det viktige spinnet
Når raketten suser opp, møter den luftmotstand. Luften prøver å dytte raketten ut av kurs, slik at den begynner å vingle og miste fart. For å hindre dette, har vi har laget finnene litt på skrå. Når luften treffer de vinklede finnene, tvinges raketten til å spinne rundt sin egen akse. Dette kalles gyroskopisk spinn-stabilisering. Spinnet gjør at raketten holder seg stabil og skrur seg rett oppover i stedet for å vingle, noe som gjør at den flyr høyere.
Tyngdekraft og krasjlanding
Med en gang raketten forlater bakken, begynner tyngdekraften å dra i den. Når raketten er tom for energi, snur den og faller mot jorden igjen. Og her kommer en annen voldsom kraft inn i bildet. Idet toppen dundrer i bakken, bråstopper raketten fra høy fart til null på bare et brøkdels sekund. Denne lynraske nedbremsingen skaper enorme G-krefter som nesekonen må konstrueres for å tåle. En rakett på bare 100 gram kan veie opp mot 10 kilo hvis den treffer bakken med 100G.